Barcelona street photographed by Christopher Anderson using the Canon EOS M5

Hjem

Den selvlærte fotojournalisten Christopher Anderson ble født i Canada, vokste opp vest i Texas og betraktet New York som hjemstedet sitt mesteparten av sitt voksne liv. Han er medlem av prestisjetunge Magnum Photos og var inntil nylig New York Magazines aller første internt ansatte fotograf. Nå er han i ferd med å etablere seg i Barcelona med familien. Vi møtte ham mens han utforsket sine nye omgivelser for å få vite mer om hva han legger i begrepet hjem, hans tilnærming til gatefotografering og hva som for ham utgjør et godt kamera.

Veien hjem

Gate i Barcelona fotografert av Christopher Anderson med Canon EOS M5Chris mener at bånd skaper et hjem. Dvs. bånd til familien, til lydene og rytmene i gatene og til menneskene i området der han bor. Men det har vært litt av en reise å finne ut hvor dette faktisk er.

"Jeg dro fra barndomshjemmet i ganske ung alder, og har bodd mange forskjellige steder. Jeg har reist rundt hele verden i jakt på det eksotiske. Nysgjerrighet og eventyrlyst drev meg fremover, men jeg måtte også se bakover for å finne ut hva et hjemsted virkelig betyr for meg."

"Før jeg fikk meg familie, var jeg nesten alltid på reisefot, alltid i bevegelse, og hjemstedet pleide å være der jeg våknet opp. Jeg var bokstavelig talt hjemløs, selv om jeg betalte leie til noen, for jeg hadde ikke følelsen av å høre til noe sted. Men bak den kontinuerlige bevegelsen lå en følelse av å lete etter et sted å høre til, en følelse av å være på jakt etter et hjemsted."

"Da sønnen min ble født og jeg laget boken SON om ham, tok jeg for første gang et overblikk over mine nærmeste omgivelser. Det var først da det gikk opp for meg at et hjemsted handler mest om det intime stedet jeg deler med menneskene jeg elsker, og ikke så mye om et sted, en by eller et bestemt hus."

"Men alle reisene og bildene frem til da gjorde meg klar til å ta bildene av sønnen min. Og de gav meg det jeg alltid var på jakt etter i et fotografi, en reell tilknytning til en universell opplevelse som også var helt min egen."

"Etter boken SON føler jeg også at mye av arbeidet mitt fortsetter å utforske tanken på et hjemsted. Det går ut i konsentriske sirkler med familien min som kjerne. Barcelona innebærer en fortsettelse av den personlige reisen. Jeg fotograferer fortsatt hjemstedet mitt. Dette er bare et annet sted å gjøre det på."

Skape følelsesmessige tilknytninger

Chris beskriver fotografering som "en enhet som kobler meg til det jeg knytter meg til", og som "en unnskyldning til å få kontakt og finne ut mer om meg selv". Men han innrømmer at det kan ta en stund å oppnå den følelsesmessige tilknytningen i et nytt hjem eller kvaliteten han alltid er på jakt etter – det sjeldne elementet som strekker seg ut og griper rundt strupen din.

"Når jeg ser på de tidlige bildene jeg har tatt på et sted som er helt ukjent for meg, kan jeg se et element av nye oppdagelser. Alt ser flott ut med en følelse av friskhet og eksotisk nytt, men når jeg ser forbi det og går rikere og dypere inn i bildet, får bildene liv."

Sol og skygger i Barcelona tatt med det speilløse systemkameraet EOS M5

"Da jeg begynte å ta bilder for prosjektet som ble til boken SON, så jeg dem for eksempel ikke i en profesjonell kontekst. Jeg var ganske enkelt en far som tok bilder av familien. Jeg ble overrasket over å se hvor naturlige disse bildene var, og jeg innså at det var dette jeg alltid hadde vært på jakt etter i et bilde. Jeg prøvde ikke å ta et pent bilde, men så rett og slett noe jeg følte tilknytning til. Det samme gjelder for alt jeg fotograferer. Jo bedre jeg forstår noe, jo mer naturlige blir bildene, og jo større er den følelsesmessige sannheten i bildet."

"Så når jeg ser gjennom bildene mine under redigering, er jeg ikke på jakt etter perfekt lys, komposisjon eller eksponering. Jeg er på jakt etter et bilde som får meg til å stoppe opp og som rører meg – et bilde som treffer meg på en følelsesladet måte. Og det er også den eneste måten å gjøre det interessant for andre på. Bildet må gi dem en lignende følelse."

Christopher Anderson fotograferer middelaldrende kvinne i blomstret kjole med EOS M5

"Alle knep med lyskombinasjoner, farger og så videre er egentlig bare sukkerspinn. Det er ikke slike ting som gjør at et bilde snakker til noen. De tingene er bare staffasje. Forhåpentligvis er bildets hjerte noe alle kan kjenne seg igjen i. Av og til er det noe du ikke kan forklare, formulere eller sette fingeren på, men det er der. Det er denne magien som gjør at bildet skiller seg ut fra de andre og trenger gjennom støyen. Alle kan ta et pent bilde, men det er ikke godt nok for meg. Jeg vil at bildene mine skal gi en dypere tilknytning."

"Jobben min har dekket alt fra krigsfotografering til portretter og alt mellom der på mange ulike visuelle språk, men jeg liker å tenke at det er én ting som forener dem alle, og det er det samme inntrykket av følelsesmessig tilknytning."

Gatenes poesi

Mens Chris ble kjent med de fremmede menneskene og stedene i Barcelona, forklarte han at målet var å fange opp det han beskriver som gatenes sensualitet og poesi:

 Refleksjoner på et vått fortau fotografert med Canons speilløse systemkamera EOS M5

"Det vakre ved gatefotografering er at det gir deg en slags lisens til å observere og ta kontakt. Praksisen i seg selv er også en disiplin, som å spille et musikkinstrument som benytter en bestemt frekvens i praktisk observasjon. Det minner om å fininnstille en radio. Først hører du bare statisk støy, men plutselig dukker det opp musikk, og du føler rytmen til stedet du er på. En sensuell nytelse er den eneste måten jeg kan beskrive det på."

"Og ute i gatene er det et magisk støv som sprer seg over et bilde. Kanskje er det lyset, kanskje er det komposisjonen som gir det liv. Spesielt lys kan endre et motiv og bade noe i en slags utenomjordisk glød. Det tilfører en situasjon noe som strekker seg lenger enn fargene, handlingen eller geografien på stedet. Jeg ser ofte etter lys, men jeg føler at lys er intuitivt. Noe som føles mer enn det sees. Lyset strekker seg lengre enn øyeblikket."

 Christopher Anderson fotograferer en jente med rødt hår i en gate i Barcelona med M5

"Til sjuende og sist er bildene mine en gjenspeiling av erfaringene mine. Og når jeg er ute i gatene, håper jeg å fange opp poesien, ikke rapportere nyheter! Når alt sammenfaller, som jenta med svart og hvit t-skjorte og flammende rødt hår som går inn i de utrolig svarte skyggene og det varme lyset i en smal gate, er det poesi.

Et godt kamera

Chris fanget opp poesien i Barcelonas gater med EOS M5, Canons nye kompakte og lette speilløse systemkamera, som har mange av attributtene han ser etter i et godt kamera: brukervennlighet, bærbarhet og en ytelse som treffer spikeren på hodet.

"Et godt kamera skal føles naturlig å bruke. Jeg vil kunne reagere raskt på et motiv og ikke måtte tenke på mekanismen, for det ødelegger magien i bildet for meg. Et kamera som kan gjøre det enklere å fange opp en følelsesmessig tilknytning, er viktigere enn de tekniske spesifikasjonene. Et lite og lett kamera som EOS M5 er glimrende når jeg må gå lange avstander, som de åtte kilometerne jeg gikk under fotograferingen i Barcelona."

"Jeg jobbet tidligere innen bygg og anlegg, der alle har sin egen hammer som de kjenner og føler seg komfortabel med. Det samme gjelder for et kamera. Jeg må vite hvordan det fungerer og reagerer og føle meg komfortabel med det, slik at jeg kan stole på at det er en forlengelse av øynene og hendene mine. Jeg må vite at det kommer til å treffe spikeren på hodet! EOS M5 gjorde akkurat det."