Slik kontrollerer du eksponering

For å forstå hva eksponering er, kan du tenke på kameraet som et verktøy for å hente inn lys. Eksponering er ganske enkelt mengden lys vi slipper inn. Hvis vi slipper inn for lite lys, blir bildet mørkt eller undereksponert. For mye lys kan gjøre bildet altfor lyst eller overeksponert.

Lys fra omgivelsene reflekteres i objekter og overflater i motivet, og objektivet leder det gjennom kameraet og inn til sensoren – det er dette som skaper bildet. I auto- og motivmodus er Canon-kameraene svært gode til å fastslå den optimale lysmengden for balansert eksponering, men vi får større kreativ frihet når vi tar kontrollen selv.

Det er tre faktorer som gjør det mulig å kontrollere eksponering, og disse kalles eksponeringstrekanten. Den første faktoren er blenderåpningen. Dette er størrelsen på objektivåpningen som slipper inn lys, og måles i f-tall.

Alle objektiver har ulike innstillinger for blenderåpning, fra stor til liten. Store blenderåpninger angis som små tall, for eksempel f/2,8. De slipper inn mer lys og gir en grunn dybdeskarphet (økt uskarphet utover fokuspunktet). Liten blenderåpning uttrykkes som større tall, for eksempel f/16, og slipper inn mindre lys og gir større områder i fokus fra forgrunn til bakgrunn.

Den andre faktoren i eksponeringstrekanten er lukkerhastighet, som angir hvor lenge vi slipper inn lys på sensoren. Jo lenger vi holder lukkeren åpen, jo mer lys slippes gjennom, akkurat som med vann som renner gjennom en kran.

Høy lukkerhastighet (sensoren er åpen en kort stund) kan være nyttig når du skal fotografere motiver i høy hastighet, mens lav lukkerhastighet (sensoren er åpen en lang stund) kan brukes til å skape kreative bevegelseseffekter, for eksempel lysspor eller lysmaling.

Den tredje faktoren i eksponeringstrekanten er ISO. Vi kan justere ISO for å bestemme hvor følsom sensoren er for lys. Lavere ISO-verdier, for eksempel ISO 100, gir bilder av høyere kvalitet. Høye ISO-verdier gjør sensoren mer følsom, slik at du trenger mindre lys for å få riktig eksponering. Bakdelen med dette er økt bildestøy, og svært høye ISO-verdier vil påvirke kvaliteten på bildet.

Som regel er det best å bruke lavest mulig ISO-verdi, men moderne Canon-kameraer har ledende høy ISO-ytelse. Det betyr at du kan ta bilder med ISO 1600 eller mer, og likevel ta vakre, detaljerte bilder i svakt lys.

De tre viktigste faktorene innen eksponering – blenderåpning, lukkerhastighet og ISO – henger sammen. Når du endrer den ene faktoren, må du balansere den med en annen for å opprettholde samme eksponering, eller la kameraet kompensere for den. Derfor er det lurt å tenke på faktorene som tre sider i en trekant. Når du justerer den ene siden, må du tilpasse én av eller begge de andre sidene også, med mindre du spesifikt prøver å øke eller redusere eksponeringsnivåene.

Hvis du for eksempel øker lukkerhastighet for å fryse raske bevegelser, kan dette føre til at bildet blir undereksponert. Da må du øke blenderåpningen eller ISO-verdien for å kompensere for dette. Hvis du reduserer blenderåpningen for å maksimere fokus forfra og bakover, må du redusere enten lukkerhastigheten eller ISO-verdien. Hvis du tenker på eksponering på denne måten, vil du snart oppdage at det er mange kombinasjoner av innstillinger som gir lignende eksponering for et bilde, og du har kreativ frihet til å velge den rette kombinasjonen for motivet ditt.

Canon-kameraet tilbyr flere eksponeringsmoduser som gjør det enkelt å justere eksponeringstrekanten den ene eller andre veien. I programmodus (P) kan du kontrollere ISO-innstillingen mens kameraet velger både lukkerhastighet og blenderåpning. I lukkerprioritetsmodus (Tv) kan du endre lukkerhastigheten mens kameraet tar seg av den generelle eksponeringen. I blenderprioritetsmodus (Av) kan du bestemme f-tallet mens kameraet angir riktig lukkerhastighet. Du kan velge automatisk ISO eller angi ISO-verdien selv. I manuell modus (M) kan du angi hvilken som helst kombinasjon av blenderåpning, lukkerhastighet og ISO-verdi.

EOS R-systemkameraer har også fleksibel prioritetsmodus (Fv). I denne modusen kan du bytte mellom å kontrollere blenderåpningen, lukkerhastigheten, eksponeringskompensjonen og ISO-verdien i én og samme modus. Når du endrer én innstilling, justeres resten automatisk for å opprettholde riktig eksponering, noe som gjør eksponeringskontrollen mye raskere og enklere.

Du kan skape en kreativ effekt ved å justere eksponeringen på denne måten. Ved å gjøre bildene mørkere får du dypere farger og mer stemningsfulle bilder, spesielt når du tar landskapsbilder. Hvis du øker eksponeringen, blir skyggeområdene lysere, noe som gir bildet et mer moderne utseende.

Bracketing for eksponering gjør det mulig å fange inn et motiv med en rekke eksponeringer og deretter velge den som fungerer best. Velg mellom ±1 og ±3 trinn på eksponeringsskalaen, og la kameraet justere innstillingene ved behov.

I svakt lys må vi kanskje holde lukkeren åpen lenger. Dette er noen ganger en nødvendighet, og andre ganger et kreativt valg for å skape bevegelsesuskarphet i motivet, for eksempel for å gjøre bevegelser i vann eller skyer uklare. Kameraet må stå helt stille, så det er viktig å bruke et stativ eller et stabilt underlag for å unngå kameraristing. Selv et trykk på lukkerknappen kan forårsake problemer, så det beste er å bruke den trådløse Canon BR-E1-fjernkontrollen eller Canon Camera Connect-appen på telefonen til å utløse lukkeren eksternt. Appen gjør det også mulig å ta bilder med bulbeksponering, slik at du kan holde lukkeren åpen i flere minutter eller mer. Dette er perfekt når du skal fotografere fyrverkeri eller stjerner om natten.

Utfordringen når du fotograferer med lange eksponeringer på dagtid, er å stille inn lukkerhastigheten slik at du får nok bevegelser. Ideelt sett vil du ha lukkerhastigheter på mer enn noen få sekunder. Husk derfor å bruke en lav ISO-innstilling og en liten blenderåpning. Det hjelper også å fotografere når det er overskyet, skyggefullt eller mørkere lys. Du kan eventuelt investere i et filter som festes på enden av objektivet, og som hindrer noe av lyset i å slippe inn i objektivet. Et filter for nøytraltetthet (ND) fungerer best.

Når du har mestret eksponering, er de kreative mulighetene uendelige. De fleste speilløse systemkameraer og speilreflekskameraer fra Canon har en modus for flere eksponeringer som gjør det mulig å sette sammen flere bilder. Denne funksjonen er inspirert av flereksponeringsteknikken fra kamerafilmens dager da det samme filmbildet ble eksponert to ganger eller mer, og gjør det mulig å skape alle slags fantastiske effekter.

Av de tre alternativene for bildesammensetting i kameraet, er additiv det som ligner mest på filmteknikken, siden det kombinerer lysstyrkeverdiene slik at de hvite områdene forblir hvite. Når du fotograferer i denne modusen, bør du se etter fremtredende former, sterke kontraster og slående silhuetter.

Neste gang du bruker kameraet, kan du prøve å eksperimentere med ulike innstillinger, slik at du selv ser hvilken effekt endringene har på bildene.

Skrevet av James Paterson