Lorenz-Holder-Snowboarder-Mountain

Fotojournalist Jeroen Swolfs

Portrett av Jeroen Swolfs

195 land på syv år.

For de fleste av oss virker ideen om å reise syv år i strekk rundt hele verden for å ta bilder, som en ønskedrøm. Ikke for fotojournalist Jeroen Swolfs. Det var akkurat det han gjorde. I 2009 dro Jeroen for å besøke alle landene i verden og dokumentere gatelivet i hvert land han kom til. Syv år senere har han besøkt 195 land og sluppet boken Streets of the World for å vise den utrolige reisen. Utstillingen hans har premiere i Amsterdam denne uken.

Vi snakket med Jeroen om reisen han foretok, hvordan det er å reise verden rundt og om utstillingen som skal vises i det som en gang var en dødsfabrikk.

Å kun kalle Streets of the World for et prosjekt, virker som en underdrivelse av storheten til denne utrolige reisen – du har brukt syv år på dette! Hvordan har du holdt motivasjonen oppe?

Sant. Det kjennes ut som om jeg har brukt et helt liv på dette. Det er merkelig å endelig være i mål. Mens jeg skrev Streets, tenkte jeg at det aldri ville slutte, siden det var en så enorm oppgave. Men hvis du fortsetter å ta ett land om gangen, vil du nå målet til slutt.

Det som holdte meg psykisk motivert, var tanken om å endelig nå det ultimate målet.

Tenkte du noen gang på å gi opp? Var du noen gang på kanten til å gi opp?

Jeg kunne ikke gi opp. Jeg levde ut drømmen min! Jeg tenkte ofte «Hva i all verden er det jeg gjør for noe?», men jeg fikk motivasjon fra de tusener av menneskene jeg så i gatene som aldri ville fått den sjansen jeg fikk. På én møte følte jeg en form for forpliktelse til å gjennomføre prosjektet, til å fortelle historiene om de daglige livene deres og videreføre historiene til så mange mennesker som mulig.

Det var et veldig ambisiøst prosjekt. Så du noen gang for deg at du faktisk kom til å klare å reise til alle landene i verden?

Jeg hadde reist mye før jeg startet, så jeg visste at det var mulig å komme seg til de fleste landene uten for mye problemer. Det er jo journalister i alle land, definitivt i alle krigssoner i verden, så jeg visste at det var gjennomførbart. Jeg måtte bare arrangere ting selv.

Jeg har imidlertid tre land igjen. Jemen er vanskelig. Så vidt jeg vet er det kun Leger Uten Grenser som er der nå. Det er en venn av meg som styrer det der. Hun fortalte meg at jeg bare måtte vente litt med det.

Jeg mistet en venn i Libya for et halvt år siden, så jeg drar ikke dit riktig enda heller. Og så har vi jo Ekvatorial-Guinea som jeg har forsøkt å reise til mange ganger, inkludert via en tekstmelding til en av prinsene der, men uten hell. De stoler bare ikke på meg. En merkelig gjeng. Men jeg er fast bestemt på å reise til de siste tre landene!

Sudan_Khartoum

© Jeroen Swolfs

Du har sagt at du vil vise verden hva som gjør oss mennesker like, i stedet for hva som gjør oss ulike. Var det derfor du startet prosjektet, eller fikk du den ideen mens du holdte på?

Da jeg startet på Streets, tenkte jeg bare at det var en veldig interessant måte å få lignende bilder av gatelivet i hovedstedene på. Jeg var sikker på at det kom til å bli en veldig interessant reportasje om menneskeliv rundt om i verden. Veldig tidlig i prosjektet begynte jeg å se at menneskene overalt gjør de samme tingene. De nyter tilværelsen med vennene sine, jobber, ler og elsker. Overalt er det barn, dyr og alltid mennesker som har det gøy – disse tingene skjer over hele verden. Så jeg begynte å fokusere på de temaene mer og mer mens jeg fotograferte, og jeg valgte positive temaer siden negativiteten i verden får mer enn nok oppmerksomhet som det er.

Hva var det vanskeligste med prosjektet?

Det går inn på deg å reise syv år alene. Men du venner deg også til det.

Hva er den historien som har gått mest inn på deg?

Det har vært noen aldeles utrolige kjærlighetshistorier. Jeg klarer ikke å velge mellom dem, og i hvert fall ikke mellom de andre utrolige, imponerende, spennende og skremmende tingene som har skjedd i disse syv årene. Det har skjedd så mye at jeg kan skrive en bok om det!

Et bilde er bare det – et enkelt øyeblikk i tidens lange løp, men ideen om «konstruktiv journalistikk» handler om hele historien. Hvordan får man disse kontrastene til å jobbe sammen?

Et bilde er bare et øyeblikk, men det som betyr noe er hvilket bilde man velger å dele. Vinkelen man bruker. Det er alltid forskjellige vinkler på en og samme historie. Selvsagt er det vold, blod og sex som selger best, så hvis det er penger man er ute etter, er det med de temaene man får raskest betalt. Men hvis man fokuserer på det, viser man bare én side av hele historien. Ideen om konstruktiv journalistikk handler om å fortelle hele historien – årsaken til konflikten i tillegg til mulige løsninger. Sette alt sammen i en større kontekst.

Det er sikkert titalls historier i hvert land som fortjener å bli fortalt, men du har klart å begrense deg til kun ett bilde per land i boken. Hvordan velger du bildet som skal representere hele landet?

Selv om Streets of the World viser fotografier av gatelivet i alle hovedstedene i alle verdens land, er det ikke hovedsakelig det prosjektet handler om. Det handler ikke om hovedsteder eller land. Jeg valgte å bruke hovedstedene til landene siden det er den eneste metoden jeg kom på for å fange opp menneskeheten. Det handler egentlig om hva vi deler som mennesker, hva vi gjør i alle de gatene som knytter oss sammen og gjør oss til en samlet art. Hovedstedene og landene er bare hvor disse tingene foregår. Men hva som skjer er det Streets handler om, ikke hvor det skjer.

Omgivelsene til utstillingen virker veldig uimotståelige. Hvorfor valgte du Hembrug? Et sted som tidligere ble brukt til å lage våpen.

Vi satt opp utstillingen i en bygning som tidligere ble kalt «døden». Området ble tidligere brukt av den nederlandske hæren til å produsere sennepsgass, designe nytt militært materiell, til og med våpenkonstruksjon. Nå er det en veldig kreativ plass, med mange forskjellige typer entreprenører.

Det føltes godt å ta med gateliv fra hele verden til en plass som det. Bygningene vi bruker til museum virker veldig industrielle, noe som fungerer godt med de typene fotografier jeg hadde med i Streets. Selv reisen dit fra Amsterdam er flott, slik at du allerede forflytter deg før du har begynt på reisen rundt jorda i museet vårt.

Tuvalu_Funafuti

© Jeroen Swolfs

Hva var det viktigste landet for deg personlig?

Personlig fikk jeg meg en viktig lærepenge i Rwanda. Jeg tok bilder i gatene i Kigali, og jeg syntes alle de store mennene i Rwanda så direkte utrivelige ut. Det faktum at det hadde vært et stort folkemord der 20 år tidligere, hjalp jo ikke noe særlig. De hadde det veldig hyggelig seg i mellom, og på en måte følte jeg meg nok utelatt. Jeg tenkte, «kanskje det er meg?». Etterhvert skjønte jeg at det var jeg som hadde en ganske aggressiv kroppsholdning. Så jeg bestemte meg for å forandre utseende mitt, og jeg begynte å smile til alle jeg gikk forbi. Med en gang forandret stemningen seg, og folkene begynte å smile tilbake! De begynte å stille spørsmål. Det ble en veldig trivelig ettermiddag. Dermed fortsatte jeg bare med det igjennom resten av prosjektet. Jeg tror det gjorde prosjektet mye enklere og mer moro.

Hva var det som var vanskeligst?

For meg var det Somalia som var desidert vanskeligst. Det var vanskelig å komme seg inn, og jeg følte meg veldig utrygg. Alle stedene jeg besøkte har blitt angrepet i etterkant, inkludert hotellet jeg var på og stranden jeg fotograferte. Folk jeg ble kjent med døde i de angrepene.

Har du noen tips for å fortelle visuelle historier?

Velg et motiv du virkelig bryr deg om. Jeg tror at mer enn halve historien du formidler ikke handler om selve bildene, men heller hvorfor du selv synes bildene er spesielle. Kombiner det med din egen unike stil, og det kommer til å bli utrolig bra.

Myanmar_Naypyidaw

© Jeroen Swolfs

Streets of the World var så ambisiøst. Hvordan kan du overgå dette? Hva er det neste du skal foreta deg?

Vel, jeg hadde en idé om å gå Canada på tvers og fotografere alt jeg ser på veien, men kanskje jeg utsetter det til en annen gang. Først trenger jeg å dele Streets of the World med så mange mennesker jeg kan.

Hva slags utstyr bruker du?

Jeg har alltid brukt 5D-modellen med 16-35 mm-objektivet. Jeg tok ikke med meg noe annet. På den måten kunne jeg fremstå som en veldig entusiastisk turistamatør, men fortsatt slippe å skaffe meg pressevisum til halvparten av landene jeg besøkte. Men jeg klarte fortsatt å ta mange fantastiske fotografier, siden både kameraet og objektivet er utmerket. I tillegg har jeg byttet fra 5D Mark I-modellen til 5D Mark IV i løpet av disse syv årene. De blir bare bedre og bedre.

Boken Streets of the World er tilgjengelig nå. Utstillingen varer fra 16. juni til 30. september.

Svarene er redigert for klarhet og rytme.


Jeroens utstyrsbag

Kameraer:

Canon EOS 5D Mark IV

Objektiver:

EF 16-35mm f/2.8L III USM



Intervju: Skrevet av Martin Fleming