Lys i mørket
EOS R6 – lysbringeren

Harri Tarvainen
Harri Tarvainen

Visste du at ordet fotografere kommer fra gresk og betyr «å tegne og skrive med lys»? Visst høres det poetisk ut, men samtidig sier det noe om utfordringene her i nord. Midt på vinteren er nemlig lyset en mangelvare på disse kanter.

Harri Tarvainen er en profesjonell fotograf som spesialiserer seg på frilufts- og actionfotografering. Sammen med hunden sin, en curly coated retriever ved navn Kaffe som dessuten er Instagram-kjendis, er han mye ute på tur og tar flotte bilder. Du kan følge Kaffes eventyr på Instagram-kontoen @kaffegram. Du kan også lese Kaffes og Harris tips om å fotografere kjæledyr, her: https://www.canon.no/kaffe/

Jeg er bare glad for at vi har snø. Det gjør at det lille dagslyset vi får, reflekteres i det hvite på bakken og i trærne. Nord for polarsirkelen er likevel selv den lyseste tiden på dagen heller dunkel i desember. Men jeg klager ikke! Når det er overskyet, mørkt og kaldt, ligger forholdene nemlig perfekt til rette for å teste ut det nye speilløse fullformatkameraet EOS R6.

Jeg har tatt bilder med EOS R5-kameraet i noen måneder nå, og har gjort meg kjent med den speilløse teknologien også gjennom EOS RP og M6 Mark II. Selv om muskelminnet mitt fremdeles leder fingrene mine til knappene på 5D – et kamerahus som har en spesiell plass i hjertet mitt – så ville jeg ikke byttet tilbake. De teknologiske fremskrittene i de nye modellene gjør det ikke bare mulig å fotografere raskere, mer nøyaktig og med høyere oppløsning – de endrer også måten jeg fotograferer på.

EOS R6, sammen med det svært lyssterke RF 35mm f/1.8-objektivet designet for kamerahuset til R6, lar deg fotografere motiver i rask bevegelse, selv i svakt lys.

Autofokus og dyp læring

Jeg gjør meg klar til å fotografere motiver i rask bevegelse, dvs. en snøsurfer og Kaffe, ved å øke sensorens følsomhet til ISO 4000 og velge Servo AF med ansiktsgjenkjenning som autofokusprogram. I et snødekt landskap gjør kameraet ofte bildet for mørkt, så jeg «lurer» det ved å overeksponere bildet med ett stopp. Jeg gir startsignal, og Kaffe og snøsurferen setter utfor bakken. Jeg løper ved siden av dem så lenge jeg klarer å holde følge. Mens jeg løper, peker jeg kameraet mot dem og trykker ned utløseren mens jeg håper på det beste. Autofokusen søker etter ansikter selv i høy hastighet og sørger for riktig fokus på de fleste bilder, selv når ansiktet ikke er midt i bildeområdet. Jeg ville aldri ha fotografert på denne måten med det gamle utstyret mitt. For å være på den sikre siden under svake lysforhold pleide jeg å ha ett midtstilt fokuspunkt. De beste bildene tas ofte i flyktige øyeblikk der motivet ikke er klar over at bildet tas. Takket være den automatiske ansiktsgjenkjenningen kan jeg peke kameraet mot et motiv – skyte fra hofta, så å si – og likevel få bilder med riktig fokus.

To lavskriker har også kommet til for å betrakte moroa. De er veldig nysgjerrige, så de flyr stadig nærmere for å følge med. Jeg knuser noen av Kaffes godbiter til smuler og rekker hånden ut mot en av fuglene. Like etter sitter en lavskrike i hånden min og spiser. Fuglen er overraskende tung, med små, skarpe klør som holder fingrene mine i et godt tak. Jeg løfter kameraet opp foran ansiktet, og fra søkeren ser jeg hvordan autofokusen med lynets hastighet tegner opp en liten firkant rundt fuglens øye. Idet lavskriken forsyner seg med mat fra hånden min og øyet forsvinner fra søkeren, dannes en større firkant rundt motivets hode og følger dets bevegelser. Da fuglen igjen løfter hodet, kommer det også opp en liten firkant rundt øyet. Autofokusen på EOS R6 kjenner ikke bare igjen ansiktet på mennesker, men også på dyr – og ikke bare katter og hunder. Den kraftige DIGIC X-prosessoren sammenligner verdenen kameraet ser, med millioner av «innlærte» bilder. Teknikken er basert på dyp læring og kunstig intelligens, men for meg ser det nesten magisk ut. Hvordan kan kameraet vite hvilken del av bildet jeg vil skal være i fokus?

Den elektroniske lukkeren på EOS R6 fotograferer i en hastighet på 20 bilder i sekundet uten lyd. Begge funksjonene er også perfekte for å fotografere fugler.

Fotografering for hånd i skumringen

De to timene med dagslys har passert, og landskapet begynner igjen å mørkne. I den blå timen fotograferer jeg for hånd en liten stund til. EOS R6 og universalobjektivet RF 24-105mm f/4 har begge bildestabilisatorer som kommuniserer med hverandre. Kombinasjonen nøytraliserer bevegelsen forårsaket av pustingen min og hendenes vibrering. Tidligere trodde jeg at lukkerhastigheten, som en tommelfingerregel, burde være 1/25 sekund kortere ved fotografering for hånd for å få skarpe bilder. Nå har jeg tatt skarpe bilder uten stativ, og med en lukkerhastighet på 1 sekund eller til og med lenger!

Skumringen senker seg, og lyset fra hodelykten min begynner å skille seg klart fra omgivelsene. Det er overskyet, så vi kan nok glemme å se nordlyset i dag. Stemningen er likevel magisk. Lyset fra skianlegget i nærheten reflekteres fra de lavtliggende skyene, og mørket som omgir oss, har et lilla skjær. Idet jeg beskuer de snødekte trærne, begynner fantasien min å løpe løpsk. Kaffe har sele på seg og drar oss fremover mot grensen til Pyhä-Luosto nasjonalpark. Finlands Lappland er fantastisk vakkert i all slags vær.

Evnen til å øke sensorens følsomhet til et høyt nivå (ISO 102400), kombinert med bildestabiliseringen til kamerahuset og RF-objektivene, gjør det mulig å fotografere for hånd, selv i mørket.

Et kamera som er større enn pikslene sine

Jeg er vant til filene som produseres av den enorme CMOS-sensoren i EOS R5, med sine 45 megapiksler. Sensoren på 20,1 megapiksler som nevnes i de tekniske opplysningene om R6, virker beskjedne i forhold. Sensorens fysiske størrelse er imidlertid den samme i begge kameraene. Pikslene i EOS R6 er større enn pikslene i R5, så selv om det totale antallet piksler er mindre enn halvparten i forhold til R5, er bildefilstørrelsen på kameraene faktisk overraskende like. De store pikslene i det billigere EOS R6 muliggjør enda bedre ytelse i svakt lys enn Canons flaggskipmodeller. Støynivået er dessuten lavt, og bildekvaliteten ved høy følsomhet er imponerende av samme grunn.

Vi ankommer stedet der vi har planlagt å ta en pause. Jeg finner litt ved som en hyggelig vandrer har lagt igjen til oss, og ferdigspikket opptenningsmateriale i en gapahuk ved leirstedet. Bjørkeneveren spraker idet den tar fyr, og etter en stund sprer flammene seg også til de større vedstykkene. Kaffe flytter seg nærmere bålet og legger seg til å hvile på et pledd i varmen. Når vi stirrer inn i ilden, får det mørket rundt oss til å virke enda mørkere. Det er slik kontrasten mellom mørke og skarpt lys lurer menneskeøyet. Men et kamera plassert på taket av gapahuken, skiller ut lyset i skumringen bak bålet. Den brede dynamiske rekkevidden til EOS R6 gjør det mulig å fotografere et bål sammen med svakere lys i bakgrunnen, med én enkel eksponering. Det er noe magisk ved å fotografere i mørket med lang eksponeringstid – litt som i gode, gamle dager da man sto i mørkerommet og ventet spent på at et bilde skulle komme frem på papiret som fløt i fremkallingsvæsken.

Senere på kvelden legger vi opptenningsveden klar til neste gjest, før vi setter kursen tilbake mot overnattingsstedet. Jeg pakker kameraet forsiktig ned i ryggsekken for å forhindre at den varme og fuktige inneluften danner kondens på overflaten av det kalde kameraet. I morgen tidlig kommer temperaturforskjellen til å ha jevnet seg ut såpass at jeg trygt kan ta kameraet ut igjen. På tilbakeveien, mens hodelykten glimter mot de snødekte trærne, tenker jeg på opprinnelsen av ordet fotografere og ideen om å «skrive med lys». Kameraet blir liggende i ryggsekken resten av turen. Kveldens siste bilder av den mørke skogen foreviger jeg kun på min egen netthinne.

Sensorens brede dynamiske rekkevidde fanger opp detaljer som er usynlig for menneskeøyet, fra mørke områder på bildet.