Fra jungel til favela

Tekst og foto: Johnny Haglund

Store, svarte vannbøfler kikker litt skremt på meg. Så dukker bøffelbonden Newton opp. Han skal melke kuene og har ingenting imot at jeg blir med.

Rundt oss begynner regnskogen å våkne med alle sine lyder og lukter.

Med Canon R6 rundt nakken og en blits i hånda setter jeg meg på huk i et hjørne av den lille innhegningen i det himmelen så vidt begynner å få et drag av lys i øst. Jeg tar bilder. Masse bilder. At myggen stikker og svetten renner, merker jeg knapt. Og det fordi jeg rett og slett suges inn i min egen, lille verden og alt som betyr noe i øyeblikket er å fange hva som skjer på best mulig måte med mitt kamera.

Og det er vel kort fortalt hvordan jeg jobber. Jeg er fotograf, det er jobben min. Noen ganger er jeg på andre siden av jordkloden, andre ganger befinner jeg meg under bakken like ved der jeg bor, men jobben er alltid den samme; fortell historien, forklar hva du ser og opplever med bilder.

Jeg lever av hobbyen min, og jeg elsker hver dag. Vel, stort sett. For selvsagt er det visse skjær i sjøen, hvis ikke hadde nok flere gjort som meg. Som min månedslange reise i Brasil rett før jul 2020; et stort eventyr, men ikke alltid komfortabelt.

Før slike reiser er det alltid krevende, men samtidig gøy, å pakke kamerabagen. For hva skal jeg ta med? For stor sekk og for mye utstyr gjør meg lite fleksibel, men samtidig vil jeg ikke stå midt i Amazonas og oppdage at jeg mangler noe. Dessuten skal jeg også ha med mye annet. Myggtelt, klær, gode sko, førstehjelpsskrin, stativ, ladere, lykter og mer.

Å pakke har med årene blitt en slags vitenskap for meg. Jeg pirker borti de små tingene, gjør alt jeg kan for å få med det viktigste uten å overdrive. Og selvsagt blir både kamerabag og annet utstyr justert før hver jobb. Hva jeg dro med til Brasil, kan du se lengre ned, men hvordan jeg justerer bagger og utstyr handler nesten utelukket om en ting; bilder. Jeg skal ta de best mulige bildene jeg kan med min kunnskap og mine ressurser. Alt annet kommer i andre rekke.

Jeg startet ferden i Sao Paulo. Fra Sao Paulo fløy jeg til Manaus. Etter noen dager i den svært korona-plagede jungelbyen, dro jeg videre østover på Amazonas elven med ferje til byen Santarem. Så nok en ferje sørover til Fordlandia og Itaituba. Hele tiden i et veldig lavt tempo.

Tid er svært viktig, slik jeg ser det, når historier skal formes med bilder. Jeg ser etter lys, folk, natur, stemning og mye, mye mer. Og lengre tid jeg har ved hvert sted, øker muligheten til å dokumentere flere sider av samme sak. Dessuten har jeg merket at folkene jeg fotograferer åpner seg mer hvis jeg investere tid på dem. Min erfaring er at folk da gir mer av seg selv, som til syvende og sist gir meg bedre fotomuligheter og kanskje bedre bilder.

Videre gikk ferden gjennom jungelen på den såkalte Transamasonica, en vei som krysser nesten hele Amazonas fra øst til vest. Og helt til slutt besøkte jeg to favelaer, i Belem og Sao Paulo. Og særlig var turen inn i Sao Paulos største favela svært interessant, men ikke veldig trygt.

Siste dag før jeg dro hjem til Norge, fikk jeg tillatelse til å besøke Paraisópolis, Sao Paulos største favela med 120 000 innbyggere. Disse favelaene blir, kort fortalt, styrt av narkokarteller. Årsaken er at steder som Paraisópolis er en labyrint av små hus, trange gater og smug – et ypperlig sted å gjemme både våpen og narkotika.

Da jeg gikk inn i Paraisópolis med tolk, lokal kjentmann og tillatelse fra høyeste hold, ble jeg etter kort tid stoppet av to unge gutter på motorsykkel. De visste ikke at jeg faktisk hadde fått lov av sjefene deres til å entre denne favelaen. Med strenge ansikter og synlige våpen blokkerte de veien foran meg.

Leandro, som hadde sørget for alle tillatelser, var fem meter unna og oppdaget heldigvis hva som skjedde og stormet til. To setninger senere, dekket guttene til våpnene og dro frem to store smil i stedet. Så ville de håndhilse og si god morgen, før de akselererte av gårde inn i denne labyrinten av murstein og betong.

- Kartellets løpegutter, fortalte Alois, min tydelig nervøse tolk og la til; - Som utlending med kamera, skal du ikke gjøre mange feilene før du i beste fall blir kjeppjagd ut av favelaen – eller skutt og drept, påpekte han.

Jeg jobber mest med Canon R6 og RF24-70mm F2.8 L IS USM. Jeg kan vel si at Canon R6 er det beste kamera jeg noen gang har jobbet med. At kamera både er meget god på høy ISO og har en svært effektiv innebygd stabilisator, gjør R6’en veldig fleksibelt. I tillegg kommer en rekke andre faktorer, som gjør at det nesten ikke er mulig å ta et teknisk dårlig bilde med dette kamera.

Det eneste jeg var litt usikker på da jeg dro til Brasil med Canons nye vidunder, var om kamera ville tåle fuktigheten og varmen. Og kamera ble både vått og gjørmete, men jeg oppdaget raskt at det hadde ingen betydning. Kamera fungerte optimalt under absolutt alle forhold. Ikke en eneste gang hadde jeg noen tekniske problemer med kamera – og det samme gjelder Canon EOS R kamera jeg hadde med. Og jeg tok mer enn 27 000 bilder (22 254 bilder med Canon R6 og 5 553 bilder med Canon R).