© Ulla Lohmann

I 15 år var Ulla Lohmann hjemsøkt av et bilde. Det var tatt av eventyrfotografen Simon Carter i 1995 og viste «en merkelig, svært skjørt utseende steinsøyle i havet». Den klippen er «Totempælen», en 65 m høy søyle som stikker vaklende opp av havet ved Cape Hauy ved Tasmania.

Den klynger seg fast på den sydligste spissen av den tasmanske halvøya og er et sted som Ulla beskriver som helt ved verdens ende. En siste stripe av land før det store, ville havet sørover mot Antarktis.

Splinter of Rock
© Ulla Lohmann
Grasslands
© Ulla Lohmann

Denne steinklippen er en av klatresportens mest fascinerende utfordringer – og en av fotograferingskunstens mest interessante belønninger. For den tyske ekspedisjonsfotografen Ulla ble den en besettelse. En besettelse å bestige og fotografere. Å erobre og å fange. «Den ropte eventyr til meg», sier hun. «Avsidesliggenheten, isolasjonen, utfordringen i klatringen.»

Tiltrekningskraften lå imidlertid ikke bare i den vanskelige klatringen. Ullas faglige instinkter trakk henne også mot Totempælen.

«Som fotograf ønsket jeg å vise hvor skjør denne klippen fremstår – det ser ut som om den kan rase sammen når som helst.

I mange år studerte jeg kart og fotografier, og jeg drømte om én dag å kunne gjøre det. Så da jeg fikk muligheten, måtte jeg bare gripe den.»

Ulla forberedte seg intenst. Som fotograf vendte hun seg mot Canon EOS 5D Mark IV – et kamera som kombinerer allsidighet, ytelse og robust konstruksjon.

«Det er ikke rom for å ta bildet på nytt», sier hun. «Der ute i villmarken kan jeg ikke være jålete med utstyret. Jeg trenger ett kamera som kan gjøre mye.»

© Ulla Lohmann

Den kompromissløse bildekvaliteten, avanserte fokuseringen og målingen til 5D Mark IV betyr at man slipper å fomle rundt for å finne de riktige innstillingene – og det robuste, værbestandig huset er avgjørende i krevende miljøer.

«Som fotograf under slike tøffe forhold kjemper man mot sine egne grenser», sier hun. «Samtidig må man få frem kameraet og ta flotte bilder. 5D Mark IV flytter grensene for det mulige.

Fysisk flyttet Ulla sine egne grenser i forberedelsene for Totempælen, gjennom klatring i klatrevegger og klippevegger og lange oppstigninger i snødekte fjell sammen med mannen sin Basti … til hun endelig var klar til å virkeliggjøre en drøm. Helt fra begynnelsen av klatreturen var Totempælen fullstendig nådeløs.

Foten av klippen kan bare nås gjennom rappellering fra klippene på den tasmanske halvøya og blir kontinuerlig utsatt for bølger og vind. Det er ingen innlysende fotfester, ingen tydelige ting å holde seg fast i.

Tasman Peninsula Cliffs
© Ulla Lohmann
Tasman Alpine Cliff
© Ulla Lohmann

«Du ser på den og tenker: Jeg kommer meg ikke opp dit», sier hun og husker tilbake. «Du er veldig nær havet, bølgene hamrer, vinden er sterk, og til å begynne med er alt veldig glatt. Det er ingen friksjon, og det er svært vanskelig å klatre. Du er våt, og hver gang bølgene treffer, blir du våtere, noe som gjør det enda vanskeligere.»

Til tross for dette beseiret hun den lumske klippen ved å finne frem til skjulte sprekker og uregelmessigheter som ga grep. Mens Ulla slet seg oppover klippen, centimeter for centimeter, svant dagslyset – og så inntraff katastrofen.

Basti, som hadde ledet klatringen, mistet fotfestet og skadet den ene foten. Mens de vurderte skaden, følte Ulla at drømmen var i ferd med bli knust.

«Armene mine var stive, og jeg blødde fra hendene – jeg bare klamret meg fast på det tidspunktet», sier hun. «Selv om jeg klatret etter Basti, var det bare så vidt jeg klarte det, og jeg visste at jeg aldri ville klare det på egen hånd. Dessuten måtte vi klatre den siste, farligste delen i tussmørke. Men jeg hadde ikke tenkt å gi opp – du klarer alltid mer enn du tror.»

Leidenschaft
© Ulla Lohmann
Campfire
© Ulla Lohmann

Med Bastis fot bandasjert gjorde de et siste forsøk på å nå toppen. Til slutt, forslått, blodig, med verkende lemmer, nådde Ulla toppen og fikk – ved avslutningen av en besettelse som hadde vart i halvannet tiår – tatt bildet hun hadde drømt om.

«Jeg så ned, på det røffe havet, og deretter opp, på den vide himmelen over meg, og jeg følte meg plutselig veldig fri», sier hun. «Jeg hadde oppfylt drømmen. Jeg virkeliggjorde den. Etter alt strevet var jeg plutselig på toppen.

«Det tyske ordet for lidenskap er Leidenschaft. Det betyr ‘skapelse gjennom lidelse’. Å nærme meg grensen for det jeg kan prestere, er det som virkelig får meg til å føle at jeg lever. Jeg elsker å flytte grensene mine, og med Totempælen gjorde jeg virkelig det.»

Totempælen, av Ulla Lohmann. Beseiret. Fanget. Feiret.

Skrevet av Ulla Lohmann


Ulla Lohmann
Ulla Lohmann
Fotograf

Ulla forklarer hvorfor hun velger Canon EOS 5D Mark IV

«Å ha en fantastisk utstyrspakke er meningsløst hvis du ikke utnytter den maksimalt. Fotografer pleier å si at det beste kameraet er det du bruker, ikke det du har i bagen. 5D Mark IV er definitivt et kamera å bruke.

«For meg er de viktigste elementene, bortsett fra de tekniske spesifikasjonene, værbeskyttelsen og robustheten – det må kunne takle tropiske regnskurer, smell i klatreveggen, intens kulde og varme … og så langt har kameraet overlevd alt jeg har utsatt det for. Jeg kan også betjene berøringsskjermen med hansker – noe som er avgjørende når jeg arbeider under mer ekstreme forhold.

«På turen var den høye ISO-muligheten til 5D Mark IV – et mål på kameraets følsomhet overfor lys – virkelig nyttig, men ikke pga. det du kanskje tror: Jeg hadde glemt lommelykten, men ved å bruke den høye ISO-innstillingen kunne jeg bruke kameraet som en slags nattkikkert for å se hvor jeg var.»