Slik fotograferer du nattehimmelen

Manuel Dietrich er landskapsfotograf og filmskaper med en spesiell interesse for astrofotografi, som han sier utviklet seg naturlig fra landskapsfotograferingen. «Når man allerede er på jakt etter soloppganger og solnedganger på avsidesliggende steder, krever det ikke så veldig mye å bli ute litt lenger og fotografere nattehimmelen.» Her gir han noen tips og råd til alle som skal begynne med astrofotografering.

Selv om du er vant til å ta landskapsbilder, sier Manuel at astrofotografering tar mye mer tid å planlegge og utføre. «Du trenger en klar himmel, mørke nok forhold, ikke noe måneskinn og en passende forgrunn. Noen ganger trenger du også langt mer tålmodighet. Men for meg personlig gjør dette det også mer givende, når man til slutt klarer å fange opp fenomenene eller komposisjonen man hadde i tankene.»

De beste stedene for astrofotografering er avsidesliggende fjell eller kyststrøk og områder som er vernet mot lysforurensning. «Kom deg så langt som mulig bort fra byer og annen lysforurensning», sier Manuel. De beste tidspunktene er ved nymåne eller når månen går ned tidlig på kvelden. Det virkelige mørket begynner når solen er ca. 18 grader under horisonten.

«Melkevei-sesongen på den nordlige halvkule er mellom april og august», tilføyer Manuel. «Det er da du kan fange opp galaksens midtpunkt over horisonten.»

Manuel bruker hovedsakelig et Canon EOS R3med et EOS R5 (nå etterfulgt av EOS R5 Mark II) som et reservekamera. Du trenger ikke et proffkamera, men for å få best mulig resultat sier han at «fullformatskameraer presterer mye bedre i svakt lys sammenlignet med kameraer med beskjæringssensor. Den større sensorstørrelsen gir mindre støy og bedre detaljer.» Et EOS R8 eller EOS R6 Mark II er et utmerket alternativ. Uansett hvilket kamera du velger, bør du alltid fotografere i RAW-format for maks dynamisk rekkevidde og bildedetaljer.

Et robust stativ er viktig for å holde kameraet stødig ved den lange eksponeringen du trenger til astrofotografering. Før brukte Manuel alltid en fjernstyrt lukkerutløser, men sier at trådløs styring med Canon Camera Connect-appen nå er så pålitelig at han bruker den i stedet, eller kameraets innebygde selvutløser, for å unngå faren for at kameraet skal vibrere og gjøre bildet uskarpt.

«Favorittobjektivet mitt (for både landskaps- og stjernefotografering) er RF 15-35mm F2.8L IS USM fordi det er superallsidig, knivskarpt og har en konsekvent blenderåpning på f/2,8. Jeg foretrekker vidvinkelobjektiver for å få med så mye av nattehimmelen som mulig. Hvis du ønsker å investere i et objektiv spesielt for astrofotografi og ta det til neste nivå, kan jeg også anbefale RF 20mm F1.4L VCM, et superraskt primærobjektiv.»

Hvis du ønsker å oppgradere fra objektivet som fulgte med kameraet, er Canon RF 16-28mm F2.8 IS STM-objektivet et tilgjengelig alternativ som er ideelt for å begynne med stjernefotografering. Den konstante blenderåpningen på f/2,8 i hele zoomområdet gjør kameraet utmerket til fotografering i svakt lys, og det ultrabrede synsfeltet er perfekt for arkitektur, langstrakte landskaper og håndholdt vlogging. Et enda mer økonomisk alternativ med ultravidvinkel er RF 15–30 mm F4.5-6.3 IS STM. Det har ikke samme værbestandige konstruksjon eller samme maksimale blenderåpning, men det er enda videre, enda mindre og mer enn 50 g lettere, noe som gjør det til et bra alternativ når du vil ha et objektiv i lommeformat som kan bæres med til avsidesliggende steder.

«Til alt bortsett fra månen bruker jeg den størst mulige blenderåpningen (lavest f-nummer). Dette gjør at mer lys når frem til kamerasensoren, noe som gir deg mye renere bilder og reduserer eksponeringstiden du trenger.»

Manuel advarer om at du alltid bør deaktivere bildestabiliseringen – det fungerer mot sin hensikt ved lang eksponering – og bytte til manuell fokus. «Jeg fokuserer alltid manuelt til uendelig, men dobbeltsjekker skarpheten ved å zoome inn på den lyseste stjernen på kameraets LCD-skjerm.»

Du trenger lang eksponering for å fange opp svake stjerner, men ikke for lang, for da ender du opp med stjernespor. Manuel anbefaler å bruke «500-regelen»: Del ganske enkelt 500 på objektivets brennvidde. Dette gir deg maksimal lukkerhastighet uten å fange opp merkbare stjernespor. Hvis du for eksempel bruker et 20 mm objektiv, kan du holde lukkerhastigheten på 25 sek (500/20) eller mindre. Med et objektiv på 15 mm kan du gå til ca. 30 sek (500/15).

Før var det risikabelt å bruke høye ISO-innstillinger på grunn av økt bildestøy, men Manuel sier at moderne kameraer leverer mye bedre ISO-ytelse. Og etterbehandlingen, enten i kameraet eller i programvaren, gir også bedre støyreduksjon. «Du trenger ikke lenger å være redd for høy ISO. I dag øker jeg ofte ISO-verdien til 3200 eller til og med 6400 for å fange opp de svakeste lysene på nattehimmelen.»

• Melkeveien og meteorsvermer: størst blenderåpning (lavest f-nummer), lukkerhastighet 15–30 sek (avhengig av objektivet), ISO 3200–6400.

• Månen (med stativ): f/8–f/11, lukkerhastighet 1/125–1/250 sek, ISO 100–400.

• Månen (håndholdt): største blenderåpning, lukkerhastighet 1/250–1/500 sek, ISO 100–400.

• Nordlys: størst blenderåpning, lukkerhastighet 2–20 sek (avhengig av nordlysets intensitet), ISO 1600–6400.

Manuel redigerer RAW-filene i Adobe Lightroom og Photoshop¹ for å få mest mulig ut av bildene av nattehimmelen. Noen ganger bruker han teknikker for bildestabling for å redusere støyen enda mer, eller til å sette sammen bilder for å få en perfekt blanding av forgrunn og himmel. «Forgrunnen er ofte mye mørkere enn nattehimmelen, så du trenger mye lavere lukkerhastighet for å fange opp detaljer i forgrunnen. Ved å komponere det riktig kan du oppnå et så rent bilde som mulig.

«Jeg forbedrer vanligvis fargene litt, justerer hvitbalansen (ofte for å gjøre bildet kjøligere), løfter skyggene, gjør bestemte områder i bildet lysere eller mørkere ved hjelp av masker og bruker støyreduksjon forsiktig, slik at jeg ikke mister detaljene. Jeg liker å gi bildene mitt eget personlige preg.»

En stor del av fotograferingen er å dele sluttresultatet. For utskrifter kan du prøve et papir av høy kvalitet med en middels overflate, for eksempel Canons Pro Luster Photo Paper, et lyst hvitt papir med en jevn, glanset overflate som får frem detaljene og tonespekteret på nattehimmelbildene. Den gir enestående fargegjengivelse og enestående lysfasthet, spesielt når den kombineres med en profesjonell fotoskriver, for eksempel Canon PIXMA PRO-200S, som har et pigmentbasert blekksystem med åtte farger for et bredere fargeområde og bedre fargegjengivelse. Skriveren kan skrive ut livfulle kantløse bilder i opptil A3+-størrelse, og den har også et alternativ for panoramautskrift.

Manuel er en stor tilhenger av å dele bilder på sosiale medier – ikke bare de ferdige bildene, men også detaljer om prosessen, utstyret du brukte og historien bak bildet. Den største fordelen ved dette, sier han, er å knytte deg til et fellesskap av andre astrofotografer. Dessuten kan du inspirere andre når du deler lidenskapen din med dem.

• Tålmodighet er nøkkelen. Noen ganger er ikke forholdene slik du håpet, men det er en del av eventyret.

• Prøv alltid å planlegge på forhånd for å velge den ideelle plasseringen, den riktige timingen og den beste retningen å peke kameraet i. Det finnes apper som kan hjelpe deg mye med dette.

• Lær deg å lese nattehimmelen. Jo mer du vet, jo bedre forstår du hva du ser på.

• Ideelt sett bør du finne fotolokasjonen i dagslys – for å holde deg trygg og planlegge komposisjonen. Det er mye mer utfordrende å komme seg til og fra avsidesliggende steder i mørket.

• Lær deg å bruke de manuelle innstillingene på kameraet, og bruk «500-regelen» for å unngå stjernespor.

• Oktober – meteorsvermen Orionidene

Dette er et av de mest spektakulære himmelfenomenene, fordi det kan ses med det blotte øye, og det er på topp i slutten av oktober med så mange som 20 meteorer per time i gjennomsnitt. Manuel sier at de alltid kommer fra samme retning, noe som gjør planleggingen og bildekomposisjonen enklere.

• Oktober (den nordlige halvkule) / november (den sørlige halvkule) – supermåne

En supermåne er en nymåne eller fullmåne som sammenfaller med at månen er nærmest jorda i banen sin, noe som gjør at den ser større ut på himmelen. Det er vanligvis tre eller fire supermånehendelser hvert år.

• November – stjernehopen Pleiadene

Pleiadene (sjustjernene) er en av de nærmeste stjernehopene og er mest synlig uten teleskop fra november til april.

• Desember – meteorsvermen Geminidene

Geminidene, med sine unike lyse farger, er mest synlig på den nordlige halvkule, men er vanligvis årets sterkeste meteorfenomen også på den sørlige halvkule. «Med Geminidene», advarer Manuel, «er været ofte et problem – hvis det er overskyet, hvis månen er for lys og så videre.» Derfor er planleggingen avgjørende.

• Januar – Jupiter i opposisjon

Når en planet er i opposisjon (nærmest jorden), vises den på sitt største og sterkeste. For Jupiter skjer dette omtrent hver 13. måned.